69.65° N, 18.96° E

Tromsø, Norway

Follow

Facebook

/

INSTAGRAM
16.3.2020

Idet mørket senker seg, tennes et lite lys i de tusen hjem

Den første gangen jeg hørte om koronaviruset – som i alle fall fra mitt trangsynte perspektiv befant seg langt, langt borte i en kinesisk by jeg aldri hadde hørt om – var min første reaksjon «OK».

Deretter flere avisartikler. Betydelig flere. Nyheter fra tv, radio og gjennom alle tenkelige medier. En konstant strøm av stadig mer skremmende oppslag. Fra morgen til kveld. Du føler at viruset nærmer seg – om ikke annet i alle fall i cyberspace.

Omfattende utbrudd i Nord-Italia.

Påvist i Sverige.

Du har sikkert også opplevd mareritt hvor du blir forfulgt i drømmen og føler at fienden kommer nærmere og nærmere.

«Drømmen» er i ferd med å bli virkelighet

Tromsø.

Første bekreftede smittetilfelle i Norge.

Da nyhetsvarselet slapp bomben gjennom lokale og nasjonale medier, oppholdt jeg meg på en konsert i Tromsøs nye sosiale storstue – Maskinverkstedet.

–  Nå er det her, var den klare meldingen fra en oppegående student og bekjent av meg – han viste til pushvarselet på telefonen sin.

Jeg smilte skjevt mens jeg forsøkte å utstråle trygghet og kontroll, samtidig som en indre stemme varslet om uro.

Hva er det egentlig som skjer?

Når ingen av verdens fremste eksperter evner å gi konkrete svar, blir man bekymret.

To uker senere.

Jeg spaserer mot byen og en ny arbeidsdag, men møter den ellers så livlige Storgata i total «lockdown». Selv turistbutikkene ser ut som spøkelseshus.

– Har du lært deg et nytt ord? spør vår talentfulle videoprodusent idet jeg snakker om resesjon for ørtende gang den samme torsdagen.

Han hadde kanskje rett i overdreven bruk av et begrep jeg normalt sett ikke anvender i det daglige. Men resesjonen er et faktum: Tromsø, Norge og verden er ikke til å kjenne igjen.

Det kan være vanskelig å relatere seg til ting så lenge det ikke påvirker oss på nært hold.

Nå påvirker det oss.

Vår egen helse. Samfunnet vårt. Makro- og mikroøkonomi. Arbeidsplasser. Dopapir. Reiser. Opplevelser. Livet. Tiden – og alt vi fyller den med.

Det er uunngåelig. Alvoret går inn på oss. Vi står i en ubehagelig følelse av usikkerhet og hjelpeløshet. At ingen vet hvordan dette skal ende, er trolig det aller verste.

No items found.

Et samfunn på sitt sterkeste

Idet mørket senker seg, tennes et lite lys i de tusen hjem. En vakker og samlende kraft som skinner.

Over natten tar folk avstand fra hverandre i håp om å hjelpe hverandre – og aller mest de som er mest sårbare, de syke og eldre.

Riktignok ble det mye fokus på folk som fartet på hytta og ikke viste respekt for FHIs anbefalinger den første «lockdown»-helga, men jeg tror også at vi må ha forståelse for at mennesker reagerer forskjellig i slike kaotiske situasjoner. De massive reaksjonene fra helsemyndigheter og pårørende gjør også garantert inntrykk, og neste helg blir det trolig langt færre «pinner for landet» på Hafjell.

At folk handler for mye dopapir, setter jeg også på kontoen for desperasjon – ikke kun egoisme, selv om det i praksis er det. At det har blitt rapportert om tilfeller hvor mennesker spytter på andre, tilhører også unntakene og ikke normen og er et uttrykk for mennesker i mental ubalanse. At folk gir hverandre en klem fordi de er redde og trenger nærhet, er heller ikke noe jeg vil straffe dem for – selv om det på ingen måte er smart.

I sum er vi uansett vitne til en kollektiv og kraftfull dugnad som først og fremst vil redde liv. Et samfunn på sitt aller sterkeste. Med medmenneskelighet og omtanke for hverandre. Nå som alt er mørkt, gir dette grunn til framtidsoptimisme.

Foto: Fridtjof Johan Jacobsen / Finnmark fylkesbibliotek. Et rasert Hammerfest sommeren 1945. Samhold og solidaritet skapte nytt livsgrunnlag da mørket lå som verst.

Endring i tankesett

Søndag kveld ble jeg invitert til en Facebook-gruppe kalt DigitalScenen.

Der vi tidligere – i verdens rikeste land – har brukt tiden på å klage på billettprisene på konserter og festivaler, donerer vi nå penger til landets artister som på dramatisk vis har mistet inntektsgrunnlaget sitt. Til tross for at våre egne inntekter i mange tilfeller også reduseres.

Endringen vi ser i tankesett er monumentale. Det beste i oss ser ut til å tre fram når vi har det verst.

Det er til å bli rørt av – og det var også de fantastiske stemmene jeg fikk høre på DigitalScenen i går.

Tusen takk til deg som bidrar

Også i politikken ser vi tegn til endring. For bare fire dager siden uttalte blant annet en profilert norsk politiker at vi dessverre ikke så ut til å ha en statsminister nå som vi trengte det.

Jeg kan berolige ham med at det har vi – og det er vi glade for. Vi er glade for alle som står på for landet vårt i denne svært anstrengende tiden. Politikere, helsemyndigheter, sykepleiere, farmasøyter, frivillige, butikkmedarbeidere, yrkessjåfører, vegvesenet og flyselskaper, mediene og alle innbyggerne som gjør sitt beste for å bidra. Selv om det ikke alltid er like enkelt å vite hva man skal foreta seg.

Det landet vårt absolutt ikke trenger nå, er polarisering og billige politiske poenger.

Derfor var det en god start på uka å våkne til beskjeden om at Stortinget hadde samlet seg rundt krisepakken, og selv de ytterste fløyene sto side om side mens de presenterte nyheten. Vi trenger at landets politikere viser samhold og er konstruktive i denne vanskelige perioden.

Foto: Vegard Stien / Magy Media. Et vakkert bilde av Tromsøbrua for FNs bærekraftsmål. Kan vi gjenskape dette engasjementet for vår neste generasjon permanent?

Vedvarende endringer?

Det er lov å håpe på at endringene vi ser kan bli permanente. Jeg mener på ingen måte at landets politikere skal være enige om alt – jeg snakker om et vedvarende endret perspektiv på oppbyggingen av samfunnet.

Måten vi snakker på til hverandre. Å sette pris på ting vi ellers tar for gitt. Mer solidaritet og mindre egoisme. Tettere relasjonelle bånd mellom venner og familie. Nye vaner som tvinger seg fram – digitale møter og undervisning, færre flyreiser og mindre trafikk. Nye mulighetsrom.

I øyeblikket viser vi en voldsom vilje og evne til å verne om de som satte oss til verden. Dersom vi kan gjenskape noe av den samme kraften i den pågående klimakrisen, er det tenkelig at vi også kan skape gode oppvekstsvilkår for de som kommer etter oss.

Husk at varme smil er god medisin i vanskelige tider. Det er nemlig også smittsomt – og den smitteeffekten trenger vi mye av framover.

Nå som lyskasterne slås av på de store scenene, hjelper det hvis vi alle sammen tenner et lys av håp på hjemmebane. Da blir ikke mørket så ensomt likevel.

Med kjærlig hilsen

Magnus