Vi registrerer nok en gang et massivt snøfall i april og mai i Tromsø, og igjen fylles feeden min av det svært banale uttrykket «vi vet kor vi bor».

Forhåpentligvis vet jo de aller fleste, også andre steder, hvor de bor. Det motsatte er kanskje litt upraktisk. Spørsmålet er vel hvorfor vi bor her. Svarene på det er heldigvis flere, men trolig handler det om trygghet og nærhet til sine omgivelser for de fleste, og et spennende og meningsfullt liv for mange.

Vi legger bak oss en vinter hvor turistene har overtatt Tromsø sentrum, og det bør begynne å gå opp for oss hvilken attraktiv destinasjon byen er – og har blitt.  Vi har spektakulær natur, frodig kultur, fine folk, kul kompetanse og attraktive arbeidsplasser.

Likevel mangler vi paradoksalt nok folk når mandagen kommer. Ikke bare i Storgata, men i de aller, aller fleste yrkesgrupper. Helsearbeidere, tømrere, renholdere, servitører og innovatører. Alt. Bedriftene, kommuner og organisasjoner sliter med å tiltrekke seg nok hoder og hender, og hele Nord-Norge skriker etter ung og internasjonal arbeidskraft.

Til og med byen på alles lepper – selv mektige New York Times sine – hvorfor har Tromsø stagnert? Hva gjør at vi ikke evner å utnytte momentet den internasjonale oppmerksomheten åpenbart medfører?

Jeg sier ofte at mye av nøkkelen ligger i kommunikasjon. Det sier jeg ikke utelukkende fordi jeg jobber med det, men det er nettopp derfor jeg jobber med det.

Vår kanal Tromsolove har gitt mye erfaring med å snakke med et dedikert internasjonalt publikum over åtte år. De som følger oss, har én ting til felles; de bryr seg om Tromsø. At folk ikke vil bosette seg her blir litt som X-files. Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Da må vi i så fall gjøre noe med invitasjonen.

I kommentarfeltene og innboksen til Tromsolove svømmer det over av internasjonal arbeidskraft som er nysgjerrig på arbeidsmarkedet i nord. Flere er allerede på vei uten en plan i bagasjen, noen lurer på hvor man kan søke barnehage-plass, mens mange er opptatte av hvor man kan bo. I det hele tatt snakker vi med et stort volum av mennesker om ulike praktiske formål knyttet til et liv i nord.

Det er et naturligvis et godt stykke fra tastaturet i Tokyo til snøskuffa på Dramsvegen, men dersom målet er å tiltrekke seg internasjonal arbeidskraft er vi nødt til å begynne å snakke med dem.  

Om du for eksempel googler «work in Tromsø» er det ingen sider i lokal regi som kommer opp. «Live in Tromsø» gir oss heller ingen fornuftige svar.

Hvordan legger vi til rette for at potensielle arbeidstakere skal bli inspirert og informert om hvordan et yrkesliv og et liv utenfor jobben i den arktiske hovedstaden kan se ut? Hvordan utøver vi vertskapsrollen som internasjonal metropol?

Nylig skrev Johanne Refseth den svært treffende kronikken «Lokk oss ut på landet», hvor hun peker på manglende kommunikasjon fra Distrikts-Norge. Selv om Tromsø ikke havner inn under distrikskategorien, er poenget det samme – og refleksjonene mine angår definitivt også andre byer og tettsteder i Nord-Norge.

Tematikken er noe jeg diskuterer med mange, og jobben løses best i fellesskap. Først og fremst er den for omfangsrik til at det offentlige kan løse den alene, men enda viktigere er kraften av en bred forankring i offentlig og privat næringsliv.

En kollega av meg som jobber med kommunikasjon i Finnmark stilte følgende spørsmål:

Hvordan kunne en million nordmenn utvandre til USA rundt forrige århundreskifte? Ingen hadde vært der. Det eneste de hadde var «word of mouth».

Denne uka besøkte jeg fiskeribygda Dyfjord i Øst-Finnmark. Gjennom engasjerte ildsjeler er folketallet snudd fra 40 til 60 i løpet av fem år gjennom iherdig jobbing. Primært gjennom arbeidstakere og familier fra østblokklandene. Det var oppløftende å se samholdet i Dyfjord, og hvordan de nye beboerne så ut til å trives.

For det er det dette handler om; å trives. Leve livene sine. Med trygge jobber og givende omgivelser.

I over 30 år har empiri bevist for oss at økonomiske særordninger som incentiv til å flytte nordover ikke fungerer, noe Stein-Gunnar Bondevik diskuterer i denne gode kronikken. Jeg oppfatter begrepet «tiltakssonen» (Nord-Troms og Finnmark) som en nedverdigelse i sin natur. Det er lite som appellerer til meg i ordlyden, og jeg vil ha meg frabedt at jeg er født og oppvokst i «tiltakssonen».

For Tromsø sin del er framtiden viktig for flere steder enn seg selv. Byen har alle forutsetninger for å bli den arktiske hovedstaden byen den selv drømmer om å være. En raus storebror vil kunne skape naturlige positive ringvirkninger for de demografisk mer utsatte områdene rundt Tromsø.

Min kollega Miek (25) fra Nederland, gikk fra å være turist til å bli innbygger. Med mastergrad i kjemi kommer nå hennes kompetanse til anvendelse for flere bedrifter i Tromsø. Gjennom sitt smittende vesen har hun inspirert noen av sine nederlandske venner til å prøve lykken i nord.

Slike historier er det mange av, og det er slike historier må vi fortelle.

Og mindre av dem som handler om smålig krangling med våre nabobyer i nord.

Til dét er vi for stor.