Noen dager før ferieavvikling ankom jeg jobb i sedvanlig stil – altså litt i seineste laget – og selv om jeg de siste ukene har jobbet aktivt for å holde motivasjonen og humøret oppe, kjente jeg på en omfattende utmattelse.
Nærmest resignasjon.
Du vet når du skrur på pc-en, men tenker at du heller vil ligge i senga og gjøre ingen verdens ting, bortsett fra å se i taket og synes synd på deg selv.
Fatigue, som psykologen min kaller det.
– Takk
Jeg slo på tråden til en våre samarbeidspartnere, som har en unik evne til å få meg på bedre tanker.
– Jeg synes det er veldig krevende å være leder, fortalte jeg ham.
– Takk, Magnus, det gjør jeg også. Min styreleder sa en gang at den lederen som ikke tviler på seg selv, eksisterer ikke, svarte han.
Jeg tviler, altså er jeg? Eller?
Det er lov å være sliten
La det være helt klart: Jeg synes på ingen måte synd på meg selv. Jeg har familie, jobb og fantastiske kolleger. Smør på brødet og alt det der.
Den krevende perioden jeg viser til kan i beste fall omtales som et klassisk i-landsproblem.
Det jeg skal snakke litt om i dag, er hvordan koronapandemien har påvirket oss. Jeg har nemlig konkludert med at det er lov å være sliten nå. Mulig det er sunt, også.
Sjokket
Etter 12. mars fant vi tidlig ut at dersom vi skulle fortsette å være i full drift, var vi nødt til å tenke nytt og skape aktivitet. Som et resultat av dette startet vi med vår første podkast, som fikk den dramatiske tittelen «Et samfunn i sjokk».
De mest inngripende tiltakene i fredstid i Norge snudde opp ned på jobb og privatliv. Alt ble annerledes. Noe ble bedre, det meste ble verre.
«Koronatider» var og er et begrep jeg vegrer meg for å bruke, samtidig som det gir ubehag i ørene mine når jeg hører det.
Selv om jeg lenge anså meg selv som en koronaoptimist, ble det gradvis mer tydelig for meg at dette viruset ville få vedvarende konsekvenser for oss alle. Kreative initiativer og ideer var byttet ut med smittevernregler og retningslinjer fra FHI – initialer jeg for inntil nylig ikke ante hva sto for.
I det hele tatt en energitappende erkjennelse som påvirket meg. Både privat og i jobben min.
Uvissheten er trolig det som preger meg mest.
Der jeg tidligere gledet meg til å gå på jobb, så jeg nå fram til å gå hjem.
Batteriet var flatt.