69.65° N, 18.96° E

Tromsø, Norway

Follow

Facebook

/

INSTAGRAM
17.7.2020

Den lederen som ikke tviler på seg selv, eksisterer ikke

Noen dager før ferieavvikling ankom jeg jobb i sedvanlig stil – altså litt i seineste laget – og selv om jeg de siste ukene har jobbet aktivt for å holde motivasjonen og humøret oppe, kjente jeg på en omfattende utmattelse.

Nærmest resignasjon.

Du vet når du skrur på pc-en, men tenker at du heller vil ligge i senga og gjøre ingen verdens ting, bortsett fra å se i taket og synes synd på deg selv.

Fatigue, som psykologen min kaller det.

– Takk

Jeg slo på tråden til en våre samarbeidspartnere, som har en unik evne til å få meg på bedre tanker.

– Jeg synes det er veldig krevende å være leder, fortalte jeg ham.

– Takk, Magnus, det gjør jeg også. Min styreleder sa en gang at den lederen som ikke tviler på seg selv, eksisterer ikke, svarte han.

Jeg tviler, altså er jeg? Eller?

Det er lov å være sliten

La det være helt klart: Jeg synes på ingen måte synd på meg selv. Jeg har familie, jobb og fantastiske kolleger. Smør på brødet og alt det der.

Den krevende perioden jeg viser til kan i beste fall omtales som et klassisk i-landsproblem.

Det jeg skal snakke litt om i dag, er hvordan koronapandemien har påvirket oss. Jeg har nemlig konkludert med at det er lov å være sliten nå. Mulig det er sunt, også.

Sjokket

Etter 12. mars fant vi tidlig ut at dersom vi skulle fortsette å være i full drift, var vi nødt til å tenke nytt og skape aktivitet. Som et resultat av dette startet vi med vår første podkast, som fikk den dramatiske tittelen «Et samfunn i sjokk».

De mest inngripende tiltakene i fredstid i Norge snudde opp ned på jobb og privatliv. Alt ble annerledes. Noe ble bedre, det meste ble verre.

«Koronatider» var og er et begrep jeg vegrer meg for å bruke, samtidig som det gir ubehag i ørene mine når jeg hører det.

Selv om jeg lenge anså meg selv som en koronaoptimist, ble det gradvis mer tydelig for meg at dette viruset ville få vedvarende konsekvenser for oss alle. Kreative initiativer og ideer var byttet ut med smittevernregler og retningslinjer fra FHI – initialer jeg for inntil nylig ikke ante hva sto for.

I det hele tatt en energitappende erkjennelse som påvirket meg. Både privat og i jobben min.

Uvissheten er trolig det som preger meg mest.

Der jeg tidligere gledet meg til å gå på jobb, så jeg nå fram til å gå hjem.

Batteriet var flatt.

No items found.

Spørsmålet uten svar

– Så, hvorfor inntraff korona?

Spørsmålet ble stilt til en rekke av våre gjester i podkasten, der samtlige har forsøkt å finne det positive i viruset som slo knockout på verden.

Det svaret jeg husker best kom fra en filosof fra UNN, som sa at vi måtte huske på at naturen ikke nødvendigvis vil oss noe godt. – Det er en rekke krefter i naturen som kjemper for sin rett, forklarte Dag Erik Hagerup.

Det ga inntrykk, og for så vidt mening. Jeg skal spare dere for en lang liste med positive effekter av pandemien. Vi kan konkludere med at verden har fått litt hvile og at folk kanskje er litt mer takknemlige enn tidligere.

– Det eneste positive med korona er at folk endelig har begynt å vaske nævvan sine, selv om det er synd at halve kloden måtte stryke med før vi lærte oss det, sa en av mine aller beste kamerater – og kanskje den mest kjeftsterke av dem alle.

Trolig får vi aldri et vitenskapelig svar på hvordan og hvorfor.

Rettighet, frihet og trygghet

Nylig ble jeg kjørt til flyplassen av en usedvanlig hyggelig taxisjåfør fra Eritrea.

– Trives du i Tromsø? spurte jeg.

– Veldig godt. Norge er verdens vakreste land. Rettighet, frihet og trygghet. Jeg kan ikke forstå at folk klager over skatt. Skatt er det beste som finnes. Vi er trygge, svarte han.

– Du synes ikke det er mye snø på vinteren?

– Nei da, jeg sitter bare i bilen uansett, smilte han bredt.

Heia NAV!

Påført munnbind, som for så vidt var en kurant opplevelse etter de første lett klaustrofobiske fem minuttene, ga flyturen til hovedstaden tid til ettertanke og refleksjon.

Vi lever i et paradis. Fjorder og fjell. Himmel og hav.

Og NAV.

En institusjon som gir trygghet og framtid.

Om man blir sliten, har man anledning til å bli utbrent i noen måneder. Kanskje er «skatt» nettopp det barn forbinder med skatt, og ikke det som kommer opp om du googler det.

For noen uker siden opplevde vi historisk høy arbeidsledighet i Norge. Over 450.000 mennesker sto uten jobb, i landet som normalt sett sysselsetter «alle».

Nå trenger vi NAV. Nå trenger vi deg. Som tør å tenke at det går an. At det finnes lys i tunellen. Tror på muligheter. Tror på hverandre.

Klem, kjære klem

Så, hvor vil jeg egentlig med dette?

Ingen steder.

I skrivende stund sitter jeg i Kirkeparken og nyter sola og samværet med min høyt elskede onkelunge Nala.

– Å tro, det gjør vi i kirka, bruker jeg ofte å slenge rundt – både når det egner seg og ikke.

«Tankens kraft» er et begrep jeg lærte fra et av de klokeste og fineste menneskene jeg kjenner.

Nå tror jeg på lysere tider selv om sola har snudd. At regjeringen beholder kontrollen på viruset, samtidig som samfunnet åpnes mer opp. At barn får spille fotball igjen. At det blir vind i seilene for næringslivet og at folk får jobb. At vi kan gi hverandre en klem, og i alle fall ikke være usikker på om det er offentlig akseptert.

Men før det skal jeg bare være sliten. Fiske litt laks (ref. tankens kraft), bade i saltvann og samle krefter. I år blir det ingen sand mellom tærne, men det går helt fint.

Så håper jeg at jeg gleder meg til å skru på pc-en igjen når vi er tilbake 3. august. Forhåpentligvis har det verste sjokket lagt seg, slik at vi også får avsluttet podkast-serien på en vettig måte.

God sommer!